You are currently browsing the Turen category.
Under følger en liten beskrivelse av Villmarksturen 2009 ført i pennen av Wenche og Petter. Turen ble ledet av Morten Sandbakken fra Sulseter Rideleier. De beskriver turen slik:
Peer Gynt var en ustyrlig villmann. Han drev hvileløst i fjellet, jaktet og fisket, møtte tusser og troll. Denne turen går igjennom hjertet av det Gyntske eventyrland. Her kan du nyte skjønn natur, stillheten og ikke minst friheten naturen gir. Da vi må ha med oss alt nødvendig utstyr selv, fraktes dette inn av kløvhester. Dette kan regnes som en liten ekspedisjon. Vi følger gamle handelsruter, hvor handelskaravaner gikk med varer og utstyr mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Her inne var det mange som ikke torde å ri, de var redd for å bli bergtatt eller spist av troll. En ting vi kan garantere, du vil bli bergtatt, men du kommer helskinnet hjem med fantastiske inntrykk.
Vi hadde en storslagen tur fra 2.-5. august 2009, og ble veldig glad i hestene, nye venner og naturen.
Andre har også gode minner fra villmarksturene i Rondane. Les her.
Kvelden før hadde vi pakket ryggsekkene, funnet frem regntøy og pusset støvler.
Ca kl 10.30 dro vi avsted med omtrent seks timers kjøring foran oss. Vi hadde planagt god tid, og raster underveis. E18 til Oslo og E6 opp Gudbrandsdalen til Vinstra. Derfra opp mot Peer Gynt setervei litt over en mil til Sulseter. Der venter hester og ferie.
På Espa bensinstasjon fikk vi en telefon fra et ukjent nummer, og en rask sjekk fortalte at det var Morten Sandbakken som forsøkte å få tak i oss. Lederen på turen vi skulle være med på. Vi ringte tilbake, og han lurte på hvor vi ble av. Nå var resten av følget snart klar til å ri ut, men hvor var vi?
Info hadde nok ikke nådd helt frem til oss, så vi hadde siktet inn mot klokka 18 og ikke 12. Hjelp!
Vi helte ut kaffen og kastet oss i bilen, og satte gasspedalen i bånn. Det gikk så fort det kunne opp gjennom dalen, og når vi kom frem hjalp Marianne, datter til Morten,oss med å gjøre oss klar. Hun lastet opp hestene på bil, og etter 10 minutters skift og pakking av saltasker var vi klar.
15-20 minutter på veien i bil, og vi hadde tatt igjen de andre i følget som hadde ridd over fjellet. Vi hilste raskt, før vi begyndte med hestene.
Da var vi igang. Lyninnføring i westernsal og noen nye knuter måtte til, og vips så var vi på hesteryggen. Første gang på tre år for Petter.
Så bar det avsted nedover vei og i skog. Vi fikk med oss halve dagsetappen, denne første dagen, selv med en god forsinkelse. Vi var fornøyde, og for min bakendes del – en helt passe oppstart.
Etter en god to timers tur red vi opp veien mot Øyasetra. Kveldens camp. Et veldig fint sted som ble brukt som base camp for kvegdriften de driver her – med hest. Skikkelige cowboys som ledes av vår turleder Morten. Vi kunne også bruke setras utedo, og det ble rene luksusen sammenlignet med en tur bak en stein i Rondane.
Tre-stjernes villmarkstur :-)
Vi salet av. Sjekket ben og hover, og slapp hestene ut i en stor innhegning som hørte til setra.
Så var det båltenning og en lavvo som skulle settes opp. Alt dette hadde Amira (kløvhesten) båret. Hun var en svær ardenner på 8-900 kg.
Alt gikk som smurt, og Morten som i tillegg til å være en veldig fabelaktig turleder, var en utsøkt kokk som over bål tilbredte Rondane viltgryte med elgkjøtt og potetmos.
Vi satt rundt bålet og spiste og pratet. En kjempehyggelig gjeng, og historiene kom en etter en. Underveis kom utfordringen om å sove under åpen himmel, og vi klarte ikke å stå imot. Liggeunderlaget rett på bakken og fjeset mot stjernene over Rondane. Hvem kan ha det bedre? Noen truende skyer i sør hadde varslet oss om å gjøre klar pressening til å dekke oss med, og ganske riktig; vi våknet av regndrypp i fjeset, men vi trakk presseningen helt over hodet og sovnet igjen.
Nå var det bare Wenche og Petter igjen ute. De andre hadde krabbet inn i lavvoen.
En god følelse å sove under åpen himmel. Det fristet til gjentagelse, men en sjekk av værmeldingen er å anbefale (eller sjekk at pressenningen er hel.)
Alt bra og vi våknet opp til oppholdsvær. Alt rundt oss var kliss vått, men presseningene hadde gjor nytten. Det vil si nesten nytten, for Wenches hadde et hull og i løpet av natten hadde det kommet inn så mye vann at nedre del av soveposen var gjennomvåt.
Jeg tente opp kaffebålet og lagde morgenkaffe til gjenget. Den ene etter den andre kom ut av lavvoen og vi gjorde oss klar til en ny dag.
Vi var glade for oppholdsværet, siden himmelens sluser varslet sitt nærvær om natta. Gleden ble kort, og vi måtte fyre opp bål i lavvoen å trekke inn. Regnet som satte inn sluttet aldri denne våte mandagen.
Frokosten ble denne, som alle andre dager, tomatbønner og bacon (+brød).(+div.) Skikkelig sikringskost som holdt frem til lunsj og vel så det! Lavvoen var blitt utstyrt med “liggeunderlag” som Morten hadde på setra fra en tidligere tur.( Visstnok brannsikker isolasjon som blir brukt i tunneller.)
Bålet lagde vi på en bilfelg som fungerte ypperlig for å samle bålet og skaffe godt trekk.
Etter frokost ble det mer kaffe mens vi ventet på bedre vær (som aldri egentlig kom). Det kom en liten klaring i det værste regnet, og vi pusset hester og salet opp.
Så bar det ut i regnet, men det gjorde ikke noe. Vi red opp fra leieren mot nasjonalparken. Etter en stund passerte vi den gamle grensen til nasjonalparken, og så Eldåbu (ubetjent hytte NTF) på andre siden av dalen. Turen gikk videre inn og opp i fjellet, og vi red rundt Eldåkampen før veien gikk tilbake mot Eldåbu (ikke NTFs hytte med samme navn, og har derfor tiltrukket seg mange villfarne turgåere) hvor vi rastet. Dette var hytten som cowboyene bruker og tilhører oppsynslaget som holdt på å restaurere denne.
Vi tente opp i ovnen, og fikk tørket det værste av klær og støvler. God matpakke. Ikke noe som smaker som mat etter en sånn tur. Og varm kaffe … (med reisefølge fra evigunge Thor Heyerdahl).
Plutselig beveget det seg utenfor hytta, og der stod det en flokk nysgjerrige kveg. Hvite med horn (husker ikke hva rasen heter, men det minnet om en fransk ost). De er sluppet helt fritt på beite i fjellet, og tre nyfødte kalver var med i følget. De føder helt uten oppsyn, og alt er slik naturen har skapt det.
Hestene gikk i en innhegning vi provisorisk hadde satt opp ned mot bekken.
Vi hentet dem når rasten var over, og salet opp igjen.
I regnværet red vi hjem mot” base camp”. Vi hadde bestemt oss for ikke å flytte lavvoen rundt i regnet, og det var helt greit å ha et tørt sted å komme tilbake til.
Vi fulgte hovedsti og vei ned en ganske lang og til tider bratt nedstigning. Det er slitsomt å ri nedover så lenge på slutten av dagen (spesielt i knærne), men det gikk bra.
Vel nede ved hovedveien skilte noen lag med “hovedfeltet” som fikk gå litt i forveien slik at utbryterne kunne galloppere etter når avstanden ble passe stor.
Moro og fort! Jeg føler at kontrollen i gallopp begynner å komme seg.
Vel hjemme i leiren: Sal av, hovsjekk og så måtte alt henges opp til tørk. Vi fyrte opp bålet i lavvoen, og strakk opp snorer på kryss og tvers for å få hengt opp klær til tørk. Støvler rundt bålet, og vi kunne slappe av.
Wenche fikk ny sovepose siden hennes ikke hadde tørket skikkelig. Alt vel!
Etter litt hvile ble det middagslaging inne, og opprydding gikk greit ut lavvodøren.
Satt man på knærne i lavvoen ble røyken for tett, så man gjorde best i å ligge ned. Litt prat ble det, men vi sovnet raskt denne kvelden.
Oppholdsvær når jeg våknet ca 07.30!!!!!. Står opp med en kattevask i bekken før jeg fyrer opp bålet til morgenkaffen. Fortryllende deilig å kunne være ute i bare genser. Det virker som kaffelukten drar flere ut av soveposen, og Morten kommer med sjokolade til kaffen.(Mmmmm……….)
Søtt, kaffe og oppholdsvær :-) Nydelig start på dagen.
Gråværsskyene kommer raskt i fjellet, og det blir bønner og bacon i teltet. Nam-nam!
Det klarner opp igjen, og vi gjør oss klar for en ny, herlig dag på hesteryggen.
Vi skyndte oss avgårde i fin- været, og glemte i farten å ta med dopapir. Etter å ha stoppet både en og to ganger ved små hus med hjerte i døra, fant Morten endelig en seter der noen hadde etterlatt seg litt papir vi kunne stjele. Kjekt å ha!
Turen gikk fra base camp langs fjellryggen i åpent lende og skog. Forbi Kvamsnysætrin og en liten sløyfe mot Løråfossen og ned mot og over Peer Gynt setervei mot Flakken (vann) hvor vi rastet i strålende sol.
Her gikk regntøyet av og godt ned i saltasken.
Det ble matpakke og kaffe. Glenn og Morten prøvde fiskelykken, men ingen fangst denne gangen. Mark og flue – like lite hjalp det. Glenn viser seg å være en ekte fiskeentusiast med enorme mengder av kunnskap.
Etter rasten red vi tilbake mot fjellene slik at vi kunne få se det vakre landskapet som vi igår bare kunne ane i tåkeheimen. Hestene tråkket oss vei gjennom skogen før de bar oss høyt til fjells. Vi kom virkelig opp på høydene, og fikk se Rondane i fint vær. Dette må være paradis på jord, som Morten kalte det.
Hestene fikk puste ut og drakk godt med vann i bekker før vi lente oss bakover i salen, ga hestene lange tøyler slik at de kunne finne veien/plass for hovene i det steinete terrenget nedover.
Så kom vi inn på Peer Gyntruta som vi kjente fra igår, som ledet oss ned mot Øyasetra.
Vi passerte Øygardssetra hvor det var rigget en scene i forbindelse med fjorårets Peer Gynt-stevne. En scene som var i bruk, men i år var det ingen arrangementer akkurat her.
Vel nede ved veien tok Glenn, Cecilie og jeg en ekstratur for å la de andre få et forsprantg slik at vi kunne galoppere den siste biten. IIIIHAaaaaa!!!!!!!! Det ble gallopp!! En lang og god tur som gav skikkelig mersmak og galloppen begynnner å “sitte”, klar for mere fart!!
Hestene fikk sitt stell og litt kraftfor som takk for innsatsen, så slapp de “fri” og vi rigget til mat og kaffe.
Kari (kona til Morten) var kommet på besøk, og hadde med litt ekstra til kvelds – rød/hvitvin. O – store lykke. Det ble en fin kveld, selv om regnet ikke holdt seg helt borte. Vi nøt den siste vinskvetten i lavvoen før vi slukket lyset.(hodelykta).
Dagen begyndte som vi var blitt vandt med: Kaffe og frokost. (Bønner og bacon). Glenn hadde “hentet” to ørret i elven nedenfor Øyasetra, og fersk fisk til frokost er ikke å forakte.
Kari hadde også tatt med melk, så denne frokosten ble en høydare. Været var også flott, så vi spiste ute.
Nå var det nedrigging av lavvo + opprydding. Når alt var stablet i bilen og på hestene, begyndte vi å gjøre oss klar til turens siste etappe. Kløven var lastet ombord i bilen, så Amira kunne være med uten å måtte slite seg helt ut. Hun hadde også vært med på alle dagsturene så langt, og fikk gå med i følget uten hverken rytter eller seletøy av ymse slag. Hun fulgte trofast etter oss (eller midt inni følget, eller kanskje det var mer etter de andre hestevennene sine …)…
Når Morten hadde skodd en hest som hadde mistet en sko i løpet av natten, var vi klare til å forlate base camp for siste gang på denne turen.
Vi red ut uten regntøy!
Første del gkk over vei og gjennom skog mot Tokseseter i Fiskedalen. Litt galopp og alt var tipp topp i solskinnet. Ved Tokseseter, hvor et restaurert vannhjul skremte noen av hestene (tidligere brukt til ysting og annet – nå kun til pynt), gikk det nesten rett opp til topps på fjellet. Hestene sliter mens vi bare står i stigbøylene og nyter utsikten på vei opp på Tjørnseterfjellet. Vi rir en stund langs kammen hvor det går bratt ned i Bergmellomdalen på høyre side (denne delen av turen er jeg litt usikker på hvor vi red, så navn på topper og vann mottas med takk).
Vi stoppet en liten stund slik at hestene kunne få drikke vann og hvile seg litt.
På veien videre ser vi villrein. Den følger etter oss en ganske god stund, og virker ikke redd.
Når vi raster midt i fjellet, skremmer vi opp et par ryper. Bål, kaffe (med følge av evigunge Heyerdahls siste rest), niste og en god cowboystrekk før vi rir videre.
Riegel (hesten som Morten rir) får gå uten rytter, og Morten rir Amira barbak resten av turen. I en bratt nedstigning blir han kastet av, og blir dermed den eneste som går i bakken blandt alle oss andre amatørene – men det var jo hestens skyld :-)
Jeg er litt usikker på hvordan vi red gjennom fjellet, men mange fine fiskevann passerte vi. Også en dyregrav så vi.
Etter en god og lang nedtur var ti tilbake på Sulseter, og hestene fikk stell og kraftfor før hele turen ble avsluttet med grillmat hos Morten og Kari.
Kari hadde laget koteletter, pølser og salat, og det smakte veldig godt. Berit og Carol dro videre, men Glenn, Cecilie, Wenche og Petter tok inn på Sulseter Hotell (et steinkast unna setra) for å fortsette med mere ridning de neste to dagene.
Myk seng og dusj var deilig etter teltlivet, men vi lengtet allerede tilbake til villmarkslivet.